Damen løp bort til han med store øyne. Hun hadde sett at ungene hadde løpt inn i grantrærne, i en ganske høy fart også.
"De må ha hjelp, de er skadet!" Ja, jenta var jo blod dekket. Men han var den som visste hvorfor. Bak damen som hadde brunt hår, store mørke øyne og en tykk morgenkåpe og kåpe over der igjen snakket videre mens Trond så mot trærne. Han så på damen som bablet i vei, om noe som hørtes ut som at barna var skadet. Og at de burde løpe etter dem, sånne ting. Bak henne kom det en brannbil og en ambulanse. Menn i røde drakter kom fort til dem, spurte dem om det var noen der inne. Arnes kropp lå der inne, men han kunne ikke forklare nærmere på det siden det involverte barna. Så han sa at han ikke visste., han visste heller ikke hvordan brannen startet. Trond reiste seg opp, sa til de rødkledde sykebilfolkene at han skulle gå og hente jakken sin i bilen. De nikket og lot han gå, for de skulle snakke mer med han. Damen begynte å snakke om barna som hadde løpt av sted når Trond var helt ved bilden sin ikke langt unna det brennende huset. Brannmennene var allerede på post, og var i gang med å slokke brannen. Det bråkte noe forferdelig med vann og roping og sirener. Trond fant bilnøklene i bukselomma, takk og pris for det. Og gikk i baksetet og fant fram jakken sin, dro den over armene sine mens han var på alle fire i baksetene.
Men så stoppet han opp, verden ble stille mens han tenkte. Han så bak på alt som skjedde, så på speilbildet sitt i bilruten fra den andre døra inne i bilen. Han hadde bilnøklene, jenta var sikkert kritisk skadet. Hva kunne han gjøre med det?
Trond smøg seg mellom forsetene og satte seg bak rattet. Han pustet dypt inn og ut. Hvordan ville dette ta seg ut? Om han bare kjørte av gåre på denne måten ville de nok tro at det var han som tente på Arnes hus. De kommer til å løpe etter bilen og rope "Hei!" men Trond ville nok ikke høre dem. Burde han gjøre dette nå?
Han trakk inn pusten mens han raskt dro nøkkelen i låsen og vridde om. Motoren startet med en gang, og han kjørte av sted så fort han bare kunne. Han så i bakspeilet at noen røde mennesker vinket og løp, han var sikker på at de ville jage han med ambulansen. Men etter at det hadde gått fem minutter og ingen kom ble han roligere. Han tørket av pannen sin, ermet var blitt vått. Det kom en klistrelyd når han dro fingrene sine av rattet og på igjen. Trond kunne ikke helt tro seg selv, han hadde stikket av fra sin egen handling. Han burde i det minste gjøre noe godt ut av dette. Han var skamfull for det han hadde gjort mot barna. Ikke bare hadde han skremt vettet av den vesle jenta, men han hadde skilt dem av. Jenta ba gutten om å komme til henne når hun var fanget, hvordan han fant veien var egentlig et mysterium. Man kunne ikke se røyken fra huset fra det toget. Det var han helt sikker på. De var nære hverandre uansett, det hadde han sett med en gang. De hadde ligget over hverandre og kysset på en måte han ikke en gang hadde sett noen voksene gjøre. Og gutten, han var nok som henne, han var supersterk. Og ikke bare det med håndjernene, men han hadde for noen minutter siden kjempet mot Arne, og han var sterk! Men gutten hadde holdt han nede som ingenting. Trond skjønte med alle disse tankene i hodet at de sikkert ikke trengte noens hjelp. De var sterke nok til å klare seg selv, ingen tvil om det. Men han ville prøve, han ville gjøre i gjengjeld.
Han parkerte bilen der Arne hadde sakt han skulle parkere den. Han beit tennene sammen når han kjente hvor kaldt det var nå, og dro opp glidelåsen. Han tok ut en lommelykt fra baksetet, og gikk ut av veien og ut til skogen igjen. Fotsporene var ikke der lenger, men han prøvde så godt han kunne og gå i riktig retning.
*
Oskar dro trøya av Eli, den var fortsatt fuktig, og klistret seg til huden hans. Straks den var av smilte Eli til han igjen.Oskar tok hendene sine på skuldrene hans og så på overkroppen hans, den var rosa. Eli strøk han over kinnet mens han sa:
"Jeg er imponert." Oskar smilte tilbake.
"Over hva da?"
"Over vingene dine, det tok lang tid før jeg fikk det til." Oskar kjente på håret hans, for å se hvor fuktig det var, så på fingrene sine igjen. Det var blod på dem, de måtte virkelig få vasket seg snart.
"Kanskje det var fordi du ikke hadde noen som kunne fortelle deg om det, at du måtte finne ut av det helt selv."
"Ja det var nok det." Eli hadde fortsatt en del blod rundt munnen, men det så mere tørket ut nå.
"Du har mistet så mye blod."
"Ja." Oskar ga han en klem, de trengte begge noen å holde i nå. Og de sto sånn en god stund uten og si noe som helst. Under alt blodet var lukten av Eli, en frisk og søt lukt. Den som var på trærne han hadde gått forbi når han var uten sin Eli. Han dro Eli fra seg og kysset han forsiktig, og Eli som alltid kysset han tilbake. Leppene var fortsatt fuktige, og han kjente at blodet gjorde hans lepper våtere. Men det brydde ikke noen av dem seg noe om, av og til gjorde griset det bare litt artigere. Ikke nå, det var ikke artig nå. De hadde vært på nippet til å miste hverandre, og nå kjærtegnet de hverandre ved å kysse. Lenge.
"Hallo!?" Eli skvatt og Oskar tok et godt grep rundt han.
"Det er han." Hvisket Eli mens han klemte Oskar til seg. Han virket redd.
"Skal jeg snakke med han da eller?" Eli så opp på han.
"Jeg vil være med." Eli slapp han, de så seg rundt.
"Hallo? Er det noen der?" Mannen ropte igjen. Oskar tok opp ballen av pledd som lå på gulvet, og ballet den ene av dem rundt Eli. Og den andre rundt seg selv.
"Hallo?" Mannen ropte fortsatt. Oskar begynte å gå mot kupedøren som var på gløtt. Eli gikk bak han, og tok straks rundt midjen hans. Lot hendene hvile på magen hans. Oskar ble varm og smilte til Eli bak seg. Eli var spent, og fortsatt redd. Denne mannen visste Eli nå, var ikke parykkmannen. Men Oskar kunne ikke tenke seg at han gledet seg til å se mannen igjen, akkurat. Han tok hånden sin over Elis. Strøk den forsiktig. Så begynte han og Eli som et tog å gå framover igjen, skjøv døren ut og gikk mot skimtet av lys.
*
Trond hadde sakt hallo flere ganger, men ingen hadde svart. Men der i mot, hadde han hørt lyder, så han gikk inn allikevel. Han lyste på den lille knuste vindusruta, han fikk akkurat plass til å gi igjennom den der. Man han ville ikke skjære seg heller da. Men han trådde seg igjennom den, som han hadde gjort med Arne. Han var straks inne, og lyste rundt seg. Teppene hang fortsatt over vinduene, han skjønte ikke den helt. Om det var for privatliv, de hadde ikke akkurat noen nysgjerrige naboer, de hadde ikke noen naboer faktisk. Så hvorfor var de oppe da? Han skvatt av en lyd bak seg, og snudde seg fort. Og der sto han, den blondhårede gutten han ikke husket navnet på. Trond lyste han i fleisen med lommelykten mens gutten så på han nesten uttrykksløst. Han hadde et pledd rundt seg, et par hender om magen, noe som Trond raskt forstod var den jenta. Og han hadde en blodgriset munn. Gutten strøk over hendene på magen sin før han så opp på Trond igjen og sa:
"Hva vil du?"
"Jeg vil hjelpe." Svarte Trond.
"Hvorfor det?" Spurte gutten igjen. Trond tok et dypt åndedrag.
"Hør, kan vi ta dette i kupeen?" Gutten så bak og hvisket:
"Kan vi det?" Han fikk en respons Trond ikke så og gutten vinket han til seg mens de snudde seg rundt. Nå slapp jenta han og tok hånden hans mens de gikk. Hva har jeg gjort?
De satte seg ned i passasjersetet og så på han spørrende. De forventet vel ikke at en som hadde sett alt han hadde sett, ville ha noe med dem å gjøre i det hele tatt. Men skyldfølelsen var sterkere, og han skjønte at dette kunne ende veldig dårlig. Trond ble nervøs.
"Hvorfor tok du.." Sa gutten, så på jenta, hun nikket og han fortsatte. "Henne, hvorfor tok du henne?"
"Jeg.. Det.. Voksengreier, komplisert." Svarte Trond, han ville egentlig ikke forklare. Han visste at det ikke var noen gode grunner.
"Vi forstår det nok." Sa jenta. Hun virket mye mere moden enn et normalt barn. I blikket.
*
Oskar satt i baksetet, bilen kjørte av sted. Og det hadde begynt å snø ute, men når bilen kjørte så snøfnuggene ut som avlange flimmer. Som for raskt forbi. Oskar tenkte seg om, det lignet litt på stjerneskudd. Han snudde hodet sitt fra vinduet, så seg rundt i bilen. Ved hans side satt Eli, han så fram mot forsetene, på den mannen. Oskar så mere på han, Eli var i profil. Som i det minnet Oskar hadde vist han. Der han stinket med kuben i hånden. Eli var ganske pen i profil, og Oskar begynte å smile. Stinket som en gammel fisk. Oskar bøyde seg fram, så nærmere på Eli. Han snudde seg mot Oskar og spurte:
"Hva?" Oskar bøyde seg tilbake.
"Nei, ingenting."
"Jo, kom igjen, hva er det?" Oskar smilte til han, Eli kommer nok til å le av dette.
"Jeg husker da du luktet som en råtten fisk." Eli smilte til han, men lo ikke. Da lo heller ikke Oskar.
"Ja, også sitter du på siden." Sa Oskar så videre.
"Hva med det?" Oskar smilte.
"Ingenting." Eli satte armene i kors.
"Oskar.." Oskar viftet med armene.
"Ok, jeg skal si det. Men da må du.." Oskar tok tak i Elis skuldre, vridde han så den ble vendt framover. Så tok han tak i hodet til Eli og vendte det framover også. Så han var i profil nok en gang.
"Sitt sånn.. Også.." Oskar bøyde seg fram og kysset Eli raskt og forsiktig på kinnet.
"Det var bare det." Sa Oskar mens han lo og lente seg tilbake. Eli ga han et lumskt smil.
"Såh!" Sa mannen i forsetet. "Hva heter dere to, igjen?"
"Jeg heter Oskar."
"Og jeg er Eli" De lo av at de sa det så raskt etter hverandre.
"Hva heter du da?" Spurte Oskar.
"Jeg er Trond." Det ble stille en stund etter det, Eli satt i profil igjen. Og Oskar smilte til seg selv, Eli snudde seg, la merke til smilet hans. Eli tok hånden sin over hans.
"Hvor lenge har dere vært hjemløse egentlig?" Spurte Trond med en: la oss få dette overstått tone.
"Ikke så lenge." Svarte Eli og lente hodet sitt på Oskars skulder.
"Nei vel, men det er jo bra."
"Bra og bra." Sa Oskar mens han tok armen sin rundt Eli. Trond så bak på dem et raskt øyeblikk, men han måtte fortsatt se på veien. Oskar kjente at han var sliten i hodet, ikke i kroppen. Den hadde en masse å gå på. Men hodet, alt som hadde skjedd med han, og ikke minst Eli. Han så ned på sin kjære, Eli så litt sliten ut i øynene han også.
Spiller det noen rolle om han tror du er jente eller gutt? Eli hadde sakt til han før at det bare var å si at han var ei jente.
Det blir bare enklere sånn, vi skal ikke være der lenge. Han trenger ikke å vite det. Eli så bestemt opp på Oskar igjen.
Det gjelder å være diskre, pass på hva du sier. Man vet jo aldri hva han kan vite fra Blackeberg, selv om vi er i Norge. Oskar nikket og sukket. Så lukket han øynene mens tommelen til Eli begynte å stryke over hans varsomt. Oskar smilte, det var godt.
"Den andre mannen var.. Hm.. Fetteren min, og.. Jeg, jeg fikk betalt." Ungene nikket, og så ut til å forstå fullstendig.
"Hør, jeg beklager så veldig for det jeg gjorde, jeg skulle ha visst bedre. Fetteren min sa at du vesla, var en demon. Og når du blødde så mye av ingenting når vi kom inn i huset, ja, så trodde jeg på det. Bare.."
"Demon barn?" Sa gutten og smilte til jenta. Hun smilte tilbake og geipet til han. De begynte å fnise litt, Trond måtte bare smile litt.
"Jo, ja jeg vil hjelpe dere fordi.." Trond slo håndflatene på lårene. Hvordan skulle han si dette?
"Jeg vil gjøre igjen." Jenta så på han med mistenksomme øyne.
"For samvittigheten din?" Trond ble klar over det når hun sa det.
"Ja, jeg antar det."
"Ikke for noe annet?" Spurte hun videre. Gutten tok hånden hennes. Han var helt stille og så på, men så ut til å gi mye medfølelse for henne av en eller annen grunn. Om de ville la han hjelpe dem, måtte han få vite i det minste noe som har skjedd med dem, og ikke minst henne.
"Nei, bare det." Jenta så på han konstant.
"Hvordan vil du hjelpe oss da?" Trond kremtet, og syntes dette egentlig var ganske åpenbart med tanke på hvor de var akkurat nå.
"Dere har jo ikke noe sted og bo."
"Bor du alene?" Sprute jenta, fortsatt mistenksom.
"Ja, helt alene. Jeg har et gjesterom, og masser av plass."
"Har du et badekar?" Spurte gutten uten å ha sakt stort ut hele samtalen. Trond lurte litt på det spørsmålet. Hvorfor var det så viktig?
"Ja, det har jeg." Barna så på hverandre, gutten smilte.
"Og jeg har dusj, så dere får vasket dere ordentlig." Sa Trond, men han begynte å tenke igjennom dette her mens de holdt på å bestemme seg. Hva skulle han gjøre? Hva ville han med dette? Han var i sine egne tanker, men fikk med seg at barna satt og glodde på hverandre. Som om de lyttet etter noe, men de så ikke opp etter lyden. Men på hverandre.
Etter en liten stund med ingenting lente de hodene sine mot hverandre og smilte, deretter så gutten opp og sa:
"Vi går med på det." Jenta fortsatte.
"Men vi må ta på oss klær, så kan du gå ut herifra?"
"Ja, ja klart." Sa Trond kremtende mens han snudde seg rundt. Han hadde stått hele tiden, og var egentlig litt sliten i beina.
"Skal jeg dra ned alle teppene her?" Spurte han mens han snudde seg rundt.
"Ja okay." Sa gutten mens han og jenta reiste seg opp bak han. Passasjersetet knirket. Trond dro døra igjen etter seg mens han hørte at de snakket. Så begynte han å dra ned pleddene fra vinduene.
*
"Oskar, jeg vil ikke bo der lenge. Om denne mannen er.. Ja, som Håkan, så. .Jeg vil ikke at du skal oppleve det."Oskar sto i underbuksa når han ga Eli en klem og sa:
"Tenker du aldri på deg selv? Er han sånn, skal vi begge to rett ut." Eli klemte han tilbake, men endte opp med å kile han på ryggen. Oskar lo mens han slapp, og Eli snakket videre mens han også dro av seg den fuktige buksa.
"Jeg vil bare ikke være i denne byen så lenge, ok?" Oskar nikket, snudde seg rundt og fant fram noen klær ifra en av pappeskene. Eli dro av seg trusa og gikk bort ved hans side. Oskar snudde på hodet og så på Elis nakne kropp. Eli la merke til det, bredte opp armene og sa:
"Keiserens usyngelige klær i banestørrelse, da vell!" De begynte å le mens Eli bare så vidt klarte og tre på seg et parr nye truser og i slengen en bukse. Når de var ferdig påkledd tok Eli et brukt håndkle og tørket av seg rundt munnen, også gjorde han det samme på Oskar, på gøy. Så ga han Oskar en klem, der de sto en stund. Eli pustet dypt ut og slappet av, tenkte over alt som hadde skjedd. Oskar kunne vært død, han selv kunne vært død. Oskar kunne vært alene, ensom, uten han. Og omvendt. Hadde ikke Oskar klart å lage vinger, eller våknet tidsnok. Og parykkmannen, han var så skummel! Han klemte Oskar hardere.
"Eli?" Spurte Oskar og begynte å slippe taket på han.
"Vi kan kose i badekaret, nå må vi pakke." Eli lo.
"Neeeiii.."
"Joo." Sa Oskar.
"Okay okay, men jeg vil bare si en ting først." Sa Eli i all hast.
"Hva da?" Eli ventet noen sekunder mens han nøt klemmen han fortsatt hadde.
"Jeg elsker deg." Oskar klemte han tettere til seg og pustet avslappende ut.
"Jeg elsker deg også." Svarte han, og de sto noen sekunder til. Så dyttet Oskar han fra seg og sa:
"Pakketid!" Mens han klappet noen ganger med hendene. Eli lo, snudde seg og tok kubene og smurfene og de andre lekene ned fra oppå pappesken, og la dem nedi den.